Regnes reisetid som arbeidstid?

Av advokat Bjørn Jacobsen, partner i TYR Advokatfirma AS

Et arbeidsforhold innebærer at en arbeidstaker stiller sin arbeidskraft til disposisjon for en arbeidsgiver mot betaling. Historisk sett har man i Norge i stor grad lagt til grunn – uten noen nærmere refleksjoner – at reiser som skjer i tilknytning til arbeidet skjer i arbeidstakers fritid. Dette er et standpunkt som på grunn av rettsutviklingen i EU- og EFTA-domstolen de siste ti årene ikke lenger er holdbart.

Dette ble ytterligere klargjort gjennom en viktig rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen i sommer (Case E-11/20). EFTA-domstolen la her til grunn at en islandsk flymekaniker som innimellom ble sendt for å utføre inspeksjoner på fly i utlandet, var på arbeid den tid det tok å fly fra Island til for eksempel Israel. Dette selv om han ikke utførte noen egentlige arbeidsoppgaver under reisen, og stod fritt til for eksempel sove på flyet.

Dette betyr at arbeidsrelatert reisevirksomhet i stor grad skjer i arbeidstakers arbeidstid, og ikke i arbeidstakers fritid.

Dette byr på en rekke utfordringer for arbeidsgiver som har plikt til å sikre at arbeidstaker ikke arbeider utover lovens maksimalramme for arbeidstid hvert enkelt døgn, og også plikt til å sikre at arbeidstaker får tilstrekkelig hviletid mellom arbeidsperioder.

Arbeidsmiljøloven kapittel 10 regulerer arbeidstid. Kapittelet gjennomfører EUs arbeidstidsdirektiv i norsk rett. Dette betyr at praksis og uttalelser fra EU- og EFTA-domstolen får betydning for hvordan det norske regelverket skal forstås.

Det er viktig å understreke at arbeidsmiljøloven kapittel 10 som det klare utgangspunkt er ufravikelig. Det fremgår likevel av arbeidsmiljøloven § 10-12 første og annet ledd at bestemmelsene, for alle praktiske formål, ikke gjelder for arbeidstakere i ledende stillinger eller i særlig uavhengige stillinger. Loven åpner også for enkelte andre unntak, men da først og fremst unntak avtalt gjennom tariffavtale eller etter samtykke fra Arbeidstilsynet.

Arbeidstid er definert i arbeidsmiljøloven § 10-1 som «den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver». Arbeidsfri er definert som den tid «arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver». Dette innebærer at loven ikke åpner for noen form for mellomløsning. Det er ingen egen særskilt kategori for reisetid. Dersom arbeidstaker er på reise, vil vedkommende enten ha arbeidsfri eller være på arbeid under reisen.

I mange tilfeller er det nokså opplagt om en arbeidstaker har arbeidsfri, eller om arbeidstakeren er på arbeid. De fleste skjønner intuitivt at reise fra hjemmet til den daglige arbeidsplassen normalt ikke er å anse som arbeidstid. Når jeg går hjemmefra til kontoret, så gjør jeg det altså i min fritid. Det er videre opplagt at elektrikeren er på arbeid, når hun installerer et nytt sikringsskap hos en kunde.

Men hva er situasjonen når elektrikeren drar fra kunden til en ny kunde? Er denne reisetiden arbeidstid eller hviletid? Hva med situasjonen der en montør ikke har et fast oppmøtested, men regelmessig drar hjemmefra og direkte til dagens første kunde? Er denne reisetiden fritid eller arbeidstid? Og hva med situasjonen der en arbeidstaker reiser fra hovedkontoret i Modum til Lofoten for å installere komponenter til et oppdrettsanlegg? Eller tilfellet der en arbeidstaker reiser fra Oslo til Trondheim for å delta på en konferanse. Er reisen da arbeidstid eller foregår reisen i arbeidstakers fritid?

Det er denne type problemstillinger som har kommet opp de siste ti årene.

Rettsutviklingen i EU- og EFTA-domstolen har medført at slike reiser nå i stor grad vil anses å være arbeidstid, med de utfordringer det medfører med tanke på etterlevelse av maksimal lenge på arbeidsdagen, tilstrekkelig hviletid mellom arbeidsperioder osv.

Det er etter rettspraksis klart at arbeidstaker må utføre en oppgave som faller innenfor rammene av arbeidsforholdet for at reisetiden skal anses som arbeidstid. Det er lagt til grunn at en reise anses for å falle innenfor rammen av arbeidsforholdet, dersom reisen er en nødvendig forutsetning for å kunne ivareta arbeidet på en pliktoppfyllende måte.

Hvis en arbeidstaker i Drammen blir pålagt å delta på et sikkerhetskurs, vil deltakelsen på kurset opplagt være arbeidstid. Avholdes dette kurset kun i Tromsø, vil nødvendig reisetiden tur/retur Tromsø også være arbeidstid. Hvis arbeidstaker derimot kan velge mellom et kurs i Oslo og et kurs i Tromsø, vil arbeidstaker neppe nå frem med et krav om at reisetiden i sin helhet er arbeidstid. Det er kun reisetiden til Oslo som i et slikt tilfeller er en nødvendig forutsetning for å kunne ivareta arbeidet på en pliktoppfyllende måte.

De neste momentene som tradisjonelt har blitt trukket frem, er om arbeidstaker står til arbeidsgivers disposisjon under reisen og om arbeidstaker utfører arbeidsoppgaver. Disse momentene flyter over i hverandre, men handler i bunn og grunn om «intensiteten» av arbeidsinnsatsen under reisen. En sak som har vært mye omtalt er Thue-saken (HR-2018-1036). Saken gjaldt en polititjenestemann som hadde tjenestested Gaular lensmannskontor. Ved tre anledninger ble han pålagt et annet oppmøtested i forbindelse med oppdrag for utrykningsenheten. Spørsmålet var om reisen til disse andre oppmøtestedene var arbeidstid eller fritid. Høyesterett konkluderte med at reisetiden var arbeidstid, men det er uklart om Høyesterett la avgjørende vekt på at Thue under de pålagte reisene kjørte tjenestebil, var uniformert og bevæpnet, var koblet på politisambandet osv.

Etter EFTA-domstolens rådgivende uttalelse vedrørende den islandske flymekanikeren (E-11/20), må det legges til grunn at graden av arbeidets intensitet under reisen ikke er relevant. Det er tilstrekkelig at arbeidsgiver har pålagt arbeidstaker å reise eller at reisen er nødvendig for å utføre arbeidet. Det er først der arbeidstaker står fritt til å foreta de aktiviteter arbeidstaker selv ønsker og står fritt til å fjerne seg fra arbeidssituasjonen, at arbeidstaker vil ha arbeidsfri. EFTA-domstolen legger til grunn at dette typisk vil være fra det tidspunkt arbeidstaker ankommer hotellet på ankomststedet.

Det er avslutningsvis grunn til å understreke at det ikke er opplagt hvilken økonomisk kompensasjon arbeidstaker kan kreve for reiser som regnes som arbeidstid. Selv om arbeidsmiljølovens arbeidstidsbegrep er ufravikelig, åpner arbeidsmiljøloven opp for å avtale ulik avlønning for forskjellige deler av arbeidet. Med unntak for kravet om overtidsbetaling, jf. arbeidsmiljøloven § 10-6, så regulerer hverken direktivet eller arbeidsmiljøloven hvilken lønn den ansatte skal få for reisen/arbeidet. Dette vil i stedet bero på eventuelle tariffavtaler eller en tolkning av arbeidsavtalen.

Den forutseende arbeidsgiver bør følgelig regulere kompensasjon under slik reisetid særskilt i arbeidsavtalen.

Bjørn Jacobsen

Advokat & Partner

Arbeidsrett
Strafferett
Arv og testament
Avtale- og kontraktsrett
Personvern og GDPR
Tvisteløsning og prosedyre