Skrevet av advokat Bjørn Jacobsen, partner i TYR Advokatfirma AS

Høyesterett avsa den 22. desember 2020 en dom som bidrar til å klargjøre forbudet mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Dommen er viktig da den slår fast at terskelen for hva som er seksuell trakassering er lav. Dette betyr igjen at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering er omfattende.

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en ung kvinnelig industrimekaniker (A) som anla søksmål med krav om oppreisningserstatning mot to kunder (henholdsvis B og C) av bedriften hun arbeidet i.

Hun krevde også erstatning av sin arbeidsgiver for manglende overholdelse av arbeidsgivers plikter til å forebygge seksuell trakassering. Hun fikk medhold i dette kravet i lagmannsretten og ble tilkjent NOK 36 387 i erstatning for økonomisk tap. Bedriften anket ikke til Høyesterett. Arbeidsgivers aktivitets- og omsorgsplikt var derfor ikke tema for Høyesterett.

Bakgrunnen for kravet mot B var at han ved et tilfelle hadde lagt hendene på nede del av As rygg under genseren mens hun satt fremoverbøyd på gulvet og utførte arbeider på en kran. Det ble i tillegg lagt til grunn at B ved en senere anledning hadde stukket frem en hånd og latt som han ville ta henne i skrittet utenfor bedriftens pauserom.

C var fisker og hadde et fartøy til reparasjon på verkstedet. Han oppholdt seg derfor regelmessig på As arbeidsplass. Retten la til grunn at han var opptatt av A, oppholdt seg nær henne og forsøkte å få kontakt med henne. Det ble videre lagt til grunn at han ved flere anledninger stakk fingrene sine i midjen til A og kilte henne. Han fortsatte med dette selv etter at hun gjentatte ganger hadde bedt ham om å slutte. Han hadde også ved et tilfelle, da han møtte henne på butikken, klapset henne på baken.

I lagmannsretten vant A frem med sitt erstatningskrav mot C, men ikke mot B. Selv om hans handlinger var krenkende, fant lagmannsretten ikke at handlingene etter en samlet vurdering kunne anses som seksuell trakassering.

Høyesteretts vurdering

Spørsmålet for Høyesterett var om B og C hadde overtrådt forbudet mot seksuell trakassering i likestillingsloven av 2013 (avløst av likestillings- og diskrimineringsloven av 2017). Høyesterett kom til at både B og C hadde utsatt A for seksuell trakassering. Høyesterett uttalte at det må foreligge seksuell oppmerksomhet og at oppmerksomheten må være uønsket for at det skal være tale om seksuell trakassering (grunnvilkårene).

Dette er derimot ikke tilstrekkelig for at det skal foreligge seksuell trakassering i lovens forstand. Høyesterett uttalte at «ikke enhver uønsket seksuell oppmerksomhet rammes – det må kreves en viss alvorlighet». For at den nedre terskelen skal være nådd, må oppmerksomheten være «plagsom».

Høyesterett fant at Bs handlinger, sett under ett, innebar en seksuell oppmerksomhet. Det fremgår at retten i vurderingen særlig la vekt på den etterfølgende handlingen, der B lot som han ville ta A i skrittet, mens «rygg-episoden» isolert sett ikke ble ansett særlig alvorlig. Retten fant videre at B var gjort klar over at A ikke ønsket noen seksuell oppmerksomhet fra ham, ved at hun reiste seg og forlot stedet da han tok henne på ryggen.

Retten tok deretter stilling til om handlingene samlet sett og etter en helhetsvurdering var «plagsom» oppmerksomhet. Høyesterett la vekt på As subjektive opplevelse av Bs atferd og de konsekvenser atferden fikk for henne (sykemeldt, sa senere opp sin stilling). Høyesterett la videre vekt på at hun var eneste kvinne på arbeidsplassen og dermed særlig utsatt, samt at relasjonen mellom A og B hadde innslag av maktforskjeller. Når den første hendelsen gjaldt berøring mot bar hud mens A var i en sårbar situasjon og den andre hendelsen var klart seksualisert, konkluderte Høyesterett med at vilkåret om plagsom oppmerksomhet også var oppfylt. B hadde derfor utsatt A for seksuell trakassering og ble dømt til å betale NOK 15 000 i oppreisningserstatning.

C hadde erkjent at hans handlinger innebar en uønsket og plagsom oppmerksomhet. Han anførte derimot at oppmerksomheten ikke var av seksuell karakter eller seksuelt betont, og av den grunn ikke ble rammet av forbudet mot seksuell trakassering. Høyesterett delte ikke denne oppfatningen. Retten la til grunn at hans gjentakende tilfeller med uønsket oppmerksomhet og unødvendig berøring av midjen til A samt hans klaps på As rompe innebar at vilkåret om seksuell oppmerksomhet var oppfylt. Høyesterett konkluderte derfor med at C hadde utsatt A for seksuell trakassering, og fant at lagmannsrettens utmåling på NOK 20 000 var passende.

Dommens betydning

Dommen fra Høyesterett viser at det skal lite til før det foreligger seksuell trakassering, dersom den som blir utsatt for den seksuelle oppmerksomheten med ord eller handlinger viser at oppmerksomheten er uønsket. Hvis atferden fortsetter, vil terskelen for seksuell trakassering lett være overtrådt.

Arbeidsgiver har på sin side et ansvar etter likestillingstillings- og diskrimineringsloven § 13 for å forebygge og forhindre seksuell trakassering. Dette innebærer at arbeidsgiver må treffe preventive tiltak som for eksempel interne retningslinjer, varslingsrutiner og klargjøring av nulltoleranse for seksuell krenkende atferd. Hva som anses hensiktsmessig vil bero på type virksomhet, størrelse på arbeidsplassen og sammensetning av arbeidsstyrken. Hvis arbeidsgiver blir gjort kjent med konkrete tilfeller av uønsket atferd, må arbeidsgiver utrede hva som faktisk har skjedd og treffe tiltak for å løse situasjonen / forhindre ytterligere uønsket atferd.

Det avgjørende for vurderingen er om arbeidsgiver har gjort nok for å motvirke og forhindre seksuell trakassering, ikke om seksuell trakassering har funnet sted eller ikke i det konkrete tilfellet. Det er derfor viktig å kunne dokumentere de vurderinger og tiltak som gjøres både generelt for å forebygge og spesifikt i situasjoner hvor en arbeidstaker varsler om seksuell uønsket atferd.